”MASKIN” – en del av Trondheim Matchmaking
av Solveig Lønmo, masterstudent i kunsthistorie, NTNU
Trøndelag Senter for Samtidskunst
13.oktober – 12.november 2006

Samtidens kunst skaper modeller til mulige univers, sier kunstteoretikeren Nicolas Bourriaud. Trondheim Elektroniske Kunstsenter har invitert ti kunstnere til å gi oss eksempler på sine mulige univers. Ikke utopiske, fremtidige univers, men verdener som kan være her og nå. I dette kan man ane en tanke om en verdens kontingens; alle disse universene har mulighet til både å finnes og til ikke å finnes. Disse ti kunstnernes universer har valgt å finnes. Men kan så mange univers eksistere i ett og samme utstillingsrom?

Verkene som utgjør utstillingen ”MASKIN” kan settes inn i et felles teoretisk rammeverk; relasjonell estetikk. På hvilke måter skaper, representerer eller fremmer kunstverkene relasjoner? Vi kan snakke om relasjoner på ulike plan; det som er interessant i en utstillingssammenheng er relasjonene mellom kunstverk og publikum, og de besøkende seg imellom. Relasjonene handler om mulige møter og mulige opplevelser. Vi vil se at flere av verkene i utstillingen krever en direkte eller indirekte interaksjon fra vår side. Selv de verkene som ikke er eksplisitt interaktive krever en aktiv og deltakende publikummer. Samtidskunsten fremmer andre typer møter mellom verk og publikum enn den tradisjonelle betraktningen av kunstverk (betrakteren med hendene på ryggen, hodet på stilk, og i god avstand til mesterens oljemaleri). Den mellommenneskelige relasjonen, møte mellom betraktere, eller snarere deltakere, vil automatisk oppstå i en utstillingssituasjon. Ta for eksempel vernissagen. Kunsten og kunstrommet er møtetilstander.

Maskinelle relasjoner

Kunstutstillingen er en utvekslingsarena. La oss tenke oss mulige møter, mulige univers som krysser baner i utstillingen ”MASKIN”. Hvilke relasjoner kan oppstå? Siden alle disse verkene lever mekaniske liv kan vi se for oss at de er nødt til å møte hverandre.

Flytende grafikk møter flytende magnet ”Machine/Process” er en del av Gabor Papp sitt univers. Dette er gåtefullt og intrikat, men det visuelle uttrykket kommuniserer likevel åpent med omverdenen. Kunstneren har programmert algoritmer som styrer hvordan den tilsynelatende tilfeldige grafikken skal utvikle seg. Vi blir vitner til et kunstverk som produseres her og nå. De dynamiske animasjonene er mekanisk poetiske. Vi kan trekke tråder tilbake til tidlige forbindelser mellom kunst og teknologi; den mekanisk produserte bevegelsen i László Moholy-Nagys film og fotografi besitter en lignende teknisk poesi. Et lignende fokus på nåtid vises i Sabrina Raaf sin installasjon Icelandic Rift, som også baserer seg på algoritmer. Vi ser former som virker både velkjente og fremmede. Organiske øyer av aluminium og stål er fylt med flytende sort magnet – ferrofluid – som settes i sving når den programmerte mekanismen beveger seg. Harde magneter på baksiden av strukturen vil også påvirke væsken som kan minne om lava. De faste magnetene representerer en slags energikilde for denne bevegelige skulpturkroppen, som med en arm av stål tegner former på veggen bak. Betrakterens oppfatning av skala og gravitasjon lekes med av denne underlige maskinen.

Kontraster møtes

”AutoGene” av Peter W. Holden er kanskje utstillingens mest ”livlige” maskin. Den virker stille og forsiktig, men eksploderer i neste øyeblikk i et sprakende show der åtte sorte paraplyer er dansere og skuespillere i musikalen ”Singing in the Rain”. Inspirert av Busby Berkeleys koreograferte dans der danserne skulle imitere maskiner, imiterer Holdens maskin mennesker. Eller rettere sagt imiterer paraplyene den legendariske Gene Kelly og hans opptreden i den berømte scenen fra musikalen. Paraplyene danser og svinger seg i takt med de kjente tonene fra filmen. Det maskinelle utstyret som driver paraplyene er en del av det estetiske uttrykket, og kablene viser oss iscenesettelsen. Dette er ikke ”hokus pokus”, selv om det nok vil ha en magisk effekt på publikum, rommet og resten av verkene i utstillingen. De meditative og stillferdige verkene til Arthur Ganson representerer en kontrast til brautende Gene. ”Thinking Chair” er et personlig verk, og vi ser en merkelig menneskelig liten gul stol som hopper frem og tilbake i tankebaner, tenkesirkler, på det harde underlaget av stein. Det er noe melankolsk ved dens bevegelser, og det er ikke vanskelig å tillegge den menneskelige egenskaper. Dette er Gansons selvportrett. Finner stolen svar på sine problemer eller små og store spørsmål? Vi ser et beslektet formspråk i Gansons andre verk, ”Margots Cat”. Den røde stolen er Margot, og hun er død – noe som ikke forhindrer henne i å fortsatt leke med katten sin. I himmelen eller et annet sted. Mekanikken er ingen hemmelighet i dette verket heller, vi ser motor og fullt apparat. De fleste verkene i utstillingen viser oss maskinen og mekanikken bak. Det maskinelle er en i høy grad viktig del av det estetiske. Det er slik vi bruker begrepet ”maskinestetikk” i forbindelse med denne kunsten, som hverken er spesielt futuristisk, ribbet eller funksjonell, streng eller polert – eller hva vi opprinnelig måtte forbinde med begrepet.

Den Hjelpeløse møter Den Selvsikre

Norman T. White tar med seg ”The Helpless Robot” til ”MASKIN”. Her vil han teste ut trøndernes hjelpsomhet. Roboten kan ikke som andre roboter bevege seg, og du er nødt til å hjelpe til. Den forteller deg på engelsk, spansk eller fransk hva den vil du skal gjøre med den. Kunstneren er opptatt av sårbarheten som ligger i materialene han bruker, som motorer og elektroniske komponenter. De er forgjengelige og kan lett gå i stykker, akkurat som oss mennesker. Sårbarheten forsterkes i dette verket, som blir avhengig av en hjelpende hånd. Kanskje Ken Rinaldos roboter vil hjelpe den hjelpeløse? De er nemlig selvbevegelige i høy grad, de er ”Autopoiesis” og lager seg selv – en egenskap som er karakteristisk for alt liv på jorda. Dette er altså kunstig levende roboter. De opptrer i gruppe, og bruker sitt eget musiske språk til å kommunisere med hverandre. Samtidig er de selskapssyke, og vil helst ha publikums oppmerksomhet. De værer kroppsvarmen din, og beveger seg mot deg – men ikke bli redd, de er reddere for deg enn du er for dem. Snakker de i lyse toner med høy frekvens har du skremt dem. Dypere toner betyr at de er rolige.

Møte mellom ukjente arter

Det kryr og yrer av liv i utstillingsrommet under årets TEKS-utstilling. Elektronisk liv. Martina Höfflin og Pascal Glissman viser sine små elfs. Alver? Kanskje kan de minne om alver, men nei; elfs er electronic-life-forms. De uorganiske skapningene beveger seg og snakker til oss og til hverandre. Energien får de fra sollyset. Vi ser fotografier fra deres liv ute i naturen, i utstillingen ser vi dem i oppbevaringsglass. Liv kan formuleres som en kompleks biokjemisk maskin. Altså er det ingen motsetning mellom menneske og maskin; mennesket er en slags maskin. Kanskje de mest sjarmerende maskinene i utstillingen er Hendrik Lepers og Stijn Sciffeleers ”Dustbunnies”. De myke ballene er en for meg hittil ukjent art, og jeg gleder meg til å møte dem. Hybelkaninene er ansatte i utstillingsperioden, og skal gjøre det de kan best; nemlig samle støv, tanker, minner og kunnskap. De gjør ikke så mye ut av seg, og kommuniserer lavmælt med hverandre. Kommer du nær nok og de oppdager deg, blir de helt stille og spiller døde… helt til de har vent seg til at du er der og ikke foretar deg noe; da går de tilbake til arbeidet og later som du ikke er der. Fredfylt, ikke sant? Men bare prøv å ta på dem, da ser du deres skumle og aggressive side! Myke utenpå, tøffe inni.

Det vil altså yre av liv, lyd og bevegelse i utstillingen ”MASKIN”. Vil universene kunne fungere sammen, eller vil de prøve å overdøve hverandre? De vil bruke det samme rommet, og fylle det med lyder og bevegelse, og slik blir det ikke til å unngå at de vil krysse soner. Ett verks lyd vil utvilsomt kunne påvirke publikums opplevelse av et annet. Men selv om de i helhet utgjør ”MASKIN” er de likevel separate verk, og skiller seg tydelig fra hverandre. Selv den hjelpeløse er selvsikker, og den brautende er også villig til å la de andre verkene komme til orde.

Kinetiske relasjoner

Felles for mange av verkene som vises i ”MASKIN” er former for bevegelse. Kinetisk kunst har med bevegelse å gjøre, enten fysisk eller optisk, maskindrevet eller ved hjelp av ytre krefter. Den første kinetiske kunsten ble innført av konstruktivistene tidlig på 1900-tallet. Bevegelig kunst inkorporerte tidsaspektet i billedkunsten på en ny måte, og brukte rommet mer aktivt enn tradisjonell skulptur. Naum Gabo uttalte at ”space and time are the only forms on which life is built and hence art must be constructed”. Kunsten skal altså imitere liv, og alt liv er bundet til tid og rom. Alexander Calders mobiler fra 30-tallet er tidlige eksempler på en tradisjon som har utviklet seg i voldsom fart etter nye mediers inntreden i kunstfeltet.

Teknologien har forandret seg drastisk siden den tidlige kinetiske kunsten. Flere av verkene som vises i utstillingen er eksempler på mekatronikk, en kombinasjon av mekanikk, elektronikk og datateknikk. Det sier seg selv at mulighetene i dag slik blir uendelige når det kommer til det kunstneriske uttrykket. Det kinetiske er mer komplisert enn noensinne.

Bevegelse er noe vi forbinder med liv. De mekaniske livsformene i ”MASKIN” prøver slik å tre inn i våre menneskelige sfærer. De beveger seg, slik at vi ikke kan unngå å dele deres rom, og de lager lyd vi vanskelig kan overhøre. De krever oppmerksomhet, og de krever aktivitet fra vår side.

Interaktive relasjoner

Kunsten har alltid inngått i relasjoner; mellom kunstner og patron, bilde og betrakter. Og den har alltid skapt dialog. Men i dag foregår relasjonene på et annet nivå. Dette står klart for oss med utstillingen ”MASKIN”. I motsetning til objekter som lukker seg om seg selv, sin egen stil og signatur, viser samtidskunsten at form i stedet kan oppstå gjennom møtet. Et slikt syn på kunst peker mot en slags oppløsning av det autonome som spesielt for modernistene var det ypperste mål for kunsten. Publikum er bidragsytere i skapingen av kunstverk som ikke ville eksistert uten en form for interaksjon. Betrakter blir deltaker og er nødt til å returnere serven til kunstneren for at spillet kan oppstå.

Selv om samtidskunsten har favnet om interaksjon som et av sine hjertebarn, skal vi ikke overse at publikums rolle ble fremhevet allerede på 50-tallet av Marcel Duchamp: ”Til syvende og sist blir ikke den skapende handling utført av kunstneren alene; betrakteren bringer verket i kontakt med den ytre verden ved å avkode og fortolke dets indre kvalifikasjoner og bidrar med sitt til den skapende handlingen.” Duchamp snakker ikke her om interaksjon slik vi vil oppleve det i ”MASKIN”, men det er ikke til å komme bort ifra at den rebelske kunstneren nok har hatt en påvirkning på dette området som på så mange andre aspekter av kunsten etter ham.

De eksplisitt interaktive verkene, som ”Dustbunnies” og ”The Helpless Robot”, krever handling og bevegelse av oss. Men jeg vil si at utstillingen som helhet blir interaktiv, i og med at rommet er aktivert til det fulle, sensorer føler når publikum beveger seg, og deltakelse i en meningsproduksjon blir uunngåelig. Samtidig som vi aktiveres av verkene, oppstår mellommenneskelige møter. Vi står ikke lenger hver for oss fordypet i maleriet som henger på veggen som ”et vindu til omverdenen”; verden utenfor trer her konkret inn i utstillingsrommet, i form av aktive deltakere og deler av den teknologiske utviklingen som skjer her og nå. Althusser snakker om den kunstneriske opplevelses tiltagende urbanisering. Byen har alminneliggjort en nærhet som er uunngåelig, og skaper en møtetilstand som ”påtvinges mennesket”. Mellomrommet som kunsten representerer er et rom for menneskelige forbindelser. Enhver kunstutstilling både muliggjør og påtvinger mellommenneskelig kommunikasjon, og intersubjektivitet er slik kunstverdens basis. Utstillingen ”MASKIN” produserer og tematiserer relasjoner: ”AutoGene” løsner opp stemningen, og du forstår at her kan du slippe deg mer løs enn du er vant til i mer tradisjonelle kunstutstillinger. ”Dustbunnies” er en slags studie eller refleksjon over menneskelig oppførsel. Det samme kan sies om ”The Helpless Robot”. Du er nødt til å tenke over dine egne og andres bevegelser og forhold til kunstverket. Hvor mye lenger kan vi komme bort fra tradisjonell kunstbetraktning?

Det er tydelig at ny teknologi og nye verktøy gir nye løsninger og ny estetikk. Norman T. White sier imidlertid at datamaskinen er mer enn et verktøy for ham. For mulighetene er uendelige, noe som ikke gjelder for verktøy som er laget til bestemte bruksområder. Vi ser bildet på variasjonene i utstillingen som helhet. Maskinen er ikke kun metoden eller en skjult kraft som får ting til å skje; den er også en vesentlig del av estetikken. Vi kan få lov til å la oss fascinere av den åpne og nakne mekanikken som her nyter å være både selve temaet og verkenes fellestrekk.

Om disse ti kunstnernes univers faktisk får til å eksistere i ett og samme utstillingsrom gjenstår å se når dørene åpnes og ”MASKIN” fylles av et forventningsfullt publikum som skal fullbyrde de relasjonelle kunstverkene.

Solveig Lønmo