TRONDHEIM MATCHMAKING 2005

TRONDHEIM MATCHMAKING 2005:
"5002"

en utstilling i regi av TEKS.
Trøndelag Senter for Samtidskunst
22. oktober - 13.november.

Lørdag 22. oktober, i forbindelse med Trondheim Matchmaking 2005 åpner TEKS sin andre utstilling; “5002”, ved Trøndelag Senter for Samtidskunst!

5002 er en utstilling man kan vasse i, leke med, spille på, lytte til, eller bare betrakte. Man kan være aktivt deltakende eller passiv tilskuer; det man ikke kan unngå, er å være en del av den.
I 5002 befinner man seg i grensesnittet. Mellom menneske og maskin, eller mellom menneske og menneske.

Årets utstilling kommenterer på forskjellig vis det kommuniserende mennesket i en maskinorientert verden.
Hvilke problemstillinger står vi overfor i det vi er i ferd med å utvikle en teknologi som kan utføre de mest avanserte, såvel som de mest trivielle handlinger for oss?
Klarer vi å finne en måte å implementere maskinene i hverdagen som fungerer på menneskets premisser, hvor også barn og gamle kan få de reaksjoner og resultater de ønsker og forventer?

Utviklingen av teknologien skjer i et høyt tempo. Så fort at den jevne bruker har vanskelig for å henge på. Det utvikles produkter så fort at tiden det tar å lære seg et nytt grensesnitt, tilsvarer tiden det tar å få et nytt og enda bedre produkt på markedet.. Likevel tar vi stadig det nyeste nye i bruk, på tross av at mange ikke vet hvordan systemene skal implementeres eller brukes.
Konsekvensen kan bli at vi mister evnen til å nyttiggjøre oss teknologien vi produserer, og vi ender opp med å håndtere teknologi vi ikke er i stand til å bruke.
Man kan spørre seg om teknologien har gått så fort framover at det har fått menneskene i maskineriet til å gå baklengs. Bruker vi teknologien til menneskets beste? Eller trekkes vi baklengs inn i framtida, på slep etter en teknologi vi ikke lenger overskuer? Hvordan skal vi på beste mulige måte bli i stand til å nyttiggjøre oss mulighetene som ligger i dagens utviklingen? Hvilke av de mange interaksjonsmulighetene teknologien gir oss, tjener oss?

I årets festivalutstilling tar 6 kunstnere for seg problemstillinger knyttet til kommunikasjon og interaksjon. Vår måte å møte og forholde oss til omgivelsene på utvikler seg i takt med en høyteknologisk utvikling.
Mens teknologien blir mer og mer avansert og ugjennomsiktig, blir grensesnittene mennesket forholder seg til mer og mer intuitive. Eller blir de det? Hvilke muligheter har vår etter hvert teknologibaserte verden tilført oss på dette området?

Lenge var talespråket et av menneskets mest kraftfulle (men samtidig begrensede?) middel for kommunikasjon. Har moderne teknologi gitt oss andre muligheter? I Watschendiskurs (Fietzek/ Winters) kommenteres det opprinnelige talespråkets tilkortkommenhet ved hjelp av to plysj-dyr, en katt og en frosk, i frisk disputt over Wittgensteins filosofier.

I begynnelsen, da maskinene var i ferd med å finne sin plass som menneskets nest beste venn, var knapper, tastatur og mus den jevne brukers inngangsportal til å benytte seg av teknologiens vidunder. For brukeren var kunsten å lære seg maskinens språk og premisser. Så kom spillene, med en noe mer leken tilnærming til maskineriet, og i A. Eriksens Joystick Bush har styrespaken, det noe mer intuitive og fysiske grensesnittet til maskinen fått sin plass.

I Brainmirror forsøker Somlai-Fisher, Sjölén og Lundbäck å nå et enda enklere språk, på menneskets premisser –hvor også den data-ukyndige skal kunne bruke installasjonen intuitivt; uten å måtte bruke tid på å lære grensesnittet. Fortsatt er grensesnitt og interaksjon satt til å foregå foran skjermens –eller speilets avgrensede flate.

I Tine Bechs Floating Field tas betrakteren enda lengre. I en blomstereng av kvitrende gassballonger utfordres vår evne til å tolke og forstå, og kroppens udefinerte evne til å kommunisere og bygge begreper om den virkeligheten mennesket lever i.

P. M. Carranza byr i mvalg_#09 på en utforsking av det tradisjonelle arkitektoniske rommet –en oppløsning av grensen mellom aktør og betrakter, mens B. Wangens X – I am here plasserer oss som passive betraktere, i den paradoksale situasjonen av å føle seg veldig liten, men samtidig utpekt og lagt merke til i den store sammenhengen. Her er man prisgitt en antennes evne til å kommunisere med verdensrommet. På tross av at vi befinner oss i installasjonens midte, er vår evne til å påvirke minimal.

I utstillingen 5002 får du oppleve teknologi på en litt annerledes og kanskje uventede måter. Du vil oppleve å få reaksjoner du forventer på overraskende enkelt vis, eller også å få reaksjoner du overhode ikke forventet.

Utstillere:

Tine Beck: "Floating Field"
Pablo Miranda Carranza: "mvalg_#09”
Audun Eriksen: "Joystick Bush”
Frank Fietzek og Uli Winters: "Watschendiskurs"
Adam Somlai-Fisher, Bengt Sjölén og Danil Lundbäck: "Brainmirror”
Bjørn Wangen: "X – I am here”

Kurert av TEKS.

Åpning Trøndelag Senter for Samtidskunst
lørdag 22. okt. kl. 19.00.
Utstillingen varer til 13.nov.



		SE UTSTILLINGEN HER!
	TRONDHEIM MATCHMAKING 2005: "5002" en utstilling i regi av TEKS. Trøndelag Senter for Samtidskunst 22. oktober - 13.november. Lørdag 22. oktober, i forbindelse med Trondheim Matchmaking 2005 åpner TEKS sin andre utstilling; “5002”, ved Trøndelag Senter for Samtidskunst! 5002 er en utstilling man kan vasse i, leke med, spille på, lytte til, eller bare betrakte. Man kan være aktivt deltakende eller passiv tilskuer; det man ikke kan unngå, er å være en del av den. I 5002 befinner man seg i grensesnittet. Mellom menneske og maskin, eller mellom menneske og menneske. Årets utstilling kommenterer på forskjellig vis det kommuniserende mennesket i en maskinorientert verden. Hvilke problemstillinger står vi overfor i det vi er i ferd med å utvikle en teknologi som kan utføre de mest avanserte, såvel som de mest trivielle handlinger for oss? Klarer vi å finne en måte å implementere maskinene i hverdagen som fungerer på menneskets premisser, hvor også barn og gamle kan få de reaksjoner og resultater de ønsker og forventer? Utviklingen av teknologien skjer i et høyt tempo. Så fort at den jevne bruker har vanskelig for å henge på. Det utvikles produkter så fort at tiden det tar å lære seg et nytt grensesnitt, tilsvarer tiden det tar å få et nytt og enda bedre produkt på markedet.. Likevel tar vi stadig det nyeste nye i bruk, på tross av at mange ikke vet hvordan systemene skal implementeres eller brukes. Konsekvensen kan bli at vi mister evnen til å nyttiggjøre oss teknologien vi produserer, og vi ender opp med å håndtere teknologi vi ikke er i stand til å bruke. Man kan spørre seg om teknologien har gått så fort framover at det har fått menneskene i maskineriet til å gå baklengs. Bruker vi teknologien til menneskets beste? Eller trekkes vi baklengs inn i framtida, på slep etter en teknologi vi ikke lenger overskuer? Hvordan skal vi på beste mulige måte bli i stand til å nyttiggjøre oss mulighetene som ligger i dagens utviklingen? Hvilke av de mange interaksjonsmulighetene teknologien gir oss, tjener oss? I årets festivalutstilling tar 6 kunstnere for seg problemstillinger knyttet til kommunikasjon og interaksjon. Vår måte å møte og forholde oss til omgivelsene på utvikler seg i takt med en høyteknologisk utvikling. Mens teknologien blir mer og mer avansert og ugjennomsiktig, blir grensesnittene mennesket forholder seg til mer og mer intuitive. Eller blir de det? Hvilke muligheter har vår etter hvert teknologibaserte verden tilført oss på dette området? Lenge var talespråket et av menneskets mest kraftfulle (men samtidig begrensede?) middel for kommunikasjon. Har moderne teknologi gitt oss andre muligheter? I Watschendiskurs (Fietzek/ Winters) kommenteres det opprinnelige talespråkets tilkortkommenhet ved hjelp av to plysj-dyr, en katt og en frosk, i frisk disputt over Wittgensteins filosofier. I begynnelsen, da maskinene var i ferd med å finne sin plass som menneskets nest beste venn, var knapper, tastatur og mus den jevne brukers inngangsportal til å benytte seg av teknologiens vidunder. For brukeren var kunsten å lære seg maskinens språk og premisser. Så kom spillene, med en noe mer leken tilnærming til maskineriet, og i A. Eriksens Joystick Bush har styrespaken, det noe mer intuitive og fysiske grensesnittet til maskinen fått sin plass. I Brainmirror forsøker Somlai-Fisher, Sjölén og Lundbäck å nå et enda enklere språk, på menneskets premisser –hvor også den data-ukyndige skal kunne bruke installasjonen intuitivt; uten å måtte bruke tid på å lære grensesnittet. Fortsatt er grensesnitt og interaksjon satt til å foregå foran skjermens –eller speilets avgrensede flate. I Tine Bechs Floating Field tas betrakteren enda lengre. I en blomstereng av kvitrende gassballonger utfordres vår evne til å tolke og forstå, og kroppens udefinerte evne til å kommunisere og bygge begreper om den virkeligheten mennesket lever i. P. M. Carranza byr i mvalg_#09 på en utforsking av det tradisjonelle arkitektoniske rommet –en oppløsning av grensen mellom aktør og betrakter, mens B. Wangens X – I am here plasserer oss som passive betraktere, i den paradoksale situasjonen av å føle seg veldig liten, men samtidig utpekt og lagt merke til i den store sammenhengen. Her er man prisgitt en antennes evne til å kommunisere med verdensrommet. På tross av at vi befinner oss i installasjonens midte, er vår evne til å påvirke minimal. I utstillingen 5002 får du oppleve teknologi på en litt annerledes og kanskje uventede måter. Du vil oppleve å få reaksjoner du forventer på overraskende enkelt vis, eller også å få reaksjoner du overhode ikke forventet. Utstillere: Tine Beck: "Floating Field" Pablo Miranda Carranza: "mvalg_#09” Audun Eriksen: "Joystick Bush” Frank Fietzek og Uli Winters: "Watschendiskurs" Adam Somlai-Fisher, Bengt Sjölén og Danil Lundbäck: "Brainmirror” Bjørn Wangen: "X – I am here” Kurert av TEKS. Åpning Trøndelag Senter for Samtidskunst lørdag 22. okt. kl. 19.00. Utstillingen varer til 13.nov.